Er det å spise ett esel alltid den beste løsninga?

Advarsel: dette er ett sært innlegg

Jeg er nødt til å konfrontere meg selv. Det er noe jeg har skjøvet under teppet altfor lenge. I dag er tiden for å ta det opp med meg selv, og alle andre som leser bloggen min.

Jeg snakker med meg selv. Inne i hodet mitt, har jeg en samtalekamerat som jeg snakker, diskuterer og drøfter med. Dette er ingen annen person, dette er bare meg, en annen del av meg som ønsker å sette lys på andre ting enn det som det funksjonerende meg gjør. Dette er den delen av meg som inspirerer meg til å skrive, og drøfte ting. Dette er grunnen til at jeg har problemer med å ha meninger om ting, fordi den andre delen av meg mener det motsatte av meg. Det høres ikke så positivt ut, men det er den delen som gjør at jeg kan forsvare begge sider av en konflikt like bra. Det er denne delen av meg som gjør det mulig for meg å forstå og føle empati for absolutt alle mennesker.

Men denne delen av meg mener også at det er ok å spise ett esel hver eneste gang livet går meg i mot. Hvis jeg er sulten vil stemmen si ”Jeg er så sulten at jeg kunne spist ett esel” Dette er jo faktisk en ganske logisk setning, ettersom esel er ett stor dyr og det smaker antagelig ikke så veldig godt, det er en fin måte å få folk til å forstå hvor sulten du er. Men problemet er at dette gjelder ikke bare sult, det gjelder ganske mye mer. Hver gang jeg er trøtt, vil det si ” Jeg er så trøtt at jeg kunne spist ett esel”. Hver gang jeg er sint kan det komme til å si ”Jeg er så sint at jeg kunne spist ett esel” osv. Jeg skal være ærlig med meg selv, og si at dette skremmer meg. Har jeg ett potensielt eselskadene udyr inne i meg?

Jeg vet jo at jeg aldri ville skadet, eller spist ett esel, men hva med hun andre, kan hun få meg til å gjøre noe i mot min egen vilje? Jeg har ikke lyst til å spise esel, fordi esel er vakre dyr, og fordi de antageligvis ikke smaker noe særlig. Det er mulig dette også bare er en film replikk som jeg har omformulert i mitt eget hode, og blitt alt for glad i. Slikt som de som går rundt og sier ”Alright” etter Glen Quagmire i Family Guy.

Jeg husker to potensielle filmsetninger som kan ha en påvirkning til dette utspillet i hodet mitt. Det ene er fra en Mario film, hvor Mario ikke får mat, og sier så ”Jeg er så sulten at jeg kan spise opp madrassen. (Noe som var ett rart utspill siden Mario satt på en seng uten madrass) Eller det kan komme av den kanskje mer kjente filmen Løvenes Konge, hvor Simba utaler ”Jeg er så sulten at jeg kunne spist en sebra” Dette er jo fullt mulig. Men hvis det ikke bare er en replikk som sitter fast i hjernen min, hva om jeg faktisk har ett eselslaktene monster inne i meg, hva da^? Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi at dere ikke må nøle med å få meg innlagt hvis jeg noen gang spiser ett esel. Hvis denne stemmen plutselig får kontroll over meg, så er jeg kanskje en trussel mot eslenes fremtid. Og da ønsker jeg å bli innlagt, slik at jeg kan bli kvitt stemmen en gang for alle.

Til deg kjære stemme, ville jeg si at jeg er glad i deg, men jeg ber deg om å tenke deg nøye om – Er det å spise ett esel alltid den rette løsninga? Finnes det ikke andre dyr som er bedre å spise når ting ikke er så bra i livet?

Takk for meg.