Helt siden jeg skapte, eller stjal eller mer riktig sagt videreutviklet Captain Sarcasm så har jeg veldig problemer med og ikke å være fryktelig frekk og logisk nok sarkastisk.
Jeg finner det ofte slik at jeg lar meg påvirke av det jeg skriver; skriver jeg en trist novelle så blir jeg trist, skriver jeg noe morsomt så blir jeg glad og lattermild, men dette er første gangen jeg faktisk har blitt til en av karakterene mine.
Dette liker jeg veldig godt, hvis dette er fremtiden min så er jo alle problemer løst; Jeg kan jo bare lage fantastiske karakterer og bli til dem. Jeg kan selvfølgelig ikke gi meg selv jobb som spesial agent i FBI og jobbe med Spencer Reid for da hadde jeg vært det allerede for å si det sånn! Jeg kan heller ikke skrive meg inn i mumitrollet og bli til et mumitroll og gifte meg med sjelevennen min Hemulen og ha Snusmumrik som elsker på si dessverre. Eller Jobbe på sykehuset med House eller være med i ett flystyrt og havne på LOST øya, som hadde vært awesomeness! Eller gått rundt i vakre hvite kjoler barbeint i en skog i Lothlorien. Eller gjort meg om til noe større en Gud, for å drepe Gud som jeg ikke liker BTW, mulig jeg kommer tilbake på det senere. Men nå drømmer jeg meg bort og du som leser har lært to viktige ting.
1 Linda ser for mye på TV
2 Linda har ingen begrep om virkelighet og fiksjon, selv ikke når det kommer til barne tv.
Men det var ikke poenget, jeg ble litt for opphengt i drømmer her, og det beklager jeg. Poenget er at jeg kan få personligheten til karakterene jeg lager. Du tenker kanskje ”kult, hun vil lage seg om til verdens beste person!” Nei! Jeg kan det, men jeg vil det ikke. Jeg ville lage meg om til en ”bad guy” eller ”bad girl” i dette tilfellet men jeg synes ”bad guy” høres milevis bedre ut. Jeg elsker skurkene, jeg elsker de slemme og sadistiske karakterene i bøker og filmer, det er de som gjør ting interessante. Jeg har bare lyst til å quote Alan Rickman i forbifarten fordi jeg synes det passer seg bra. En unge hadde spurt han om hvorfor han bare spilte slemme personer og han svarte da ”I don’t play bad people, I play interesting people” Du må selvfølgelig tenke deg den quoten sagt med Alan Rickman sin dype seige fantastiske stemme for å kunne sette pris på dens skjønnhet. Men tilbake til poenget, hvis dette i hele tatt har noe poeng. Jeg vil lage meg om til en ond, sadistisk, trist og bitter person som rett og slett gir blaffen i alt. Han driter i at verden går han i mot, han forventer det nesten. Han finner glede der folk finner sorger, og ingenting som skjer kan gjøre han mer trist eller bitter enn det han allerede er.
Så hvis jeg plutselig blir den personen så vet dere hva som har skjedd. I mellomtiden får dere kose dere med Captain Sarcasm.
Jeg sa jeg skulle tilbake til Gud, og jeg er i skriveform i dag så unnskyld at jeg bytter helt tema i ett innlegg. Jeg satt og reflekterte litt over Gud, (merk deg at jeg er Atheist og ikke tror på Gud) som en fiksjonskarakter og jeg hater virkelig Gud som en karakter. Jeg har en helt egen ubeskrivelig ubehagelig følelse når jeg tenker på Gud, jeg liker virkelig ikke den mannen. Problemet med Gud er at han er en skurk, men blir fremstilt som en god fyr, og ikke bare en god fyr men selve godheten sjæl. Han er en sadistisk fyr som liker og torturere mennesker og skape forvirring og skryte av sin egen godhet, og det er jo greit for jeg liker jo skurker, men kristne påstår jo at han er så god, og de tilber han fordi han er god. Hvis de kristne hadde tilbedt han for det han er så hadde jeg ikke hatt noen problemer med det, da hadde til og med jeg vært Gud fan, selv om jeg kanskje ikke hadde trodd på han.
De sier også at Gud er perfekt, noe som egentlig er en selvmotsigelse men det får vi ta en annen gang. Men hvis det er å være perfekt så har jeg virkelig ikke lyst til å være perfekt. Og hvis Gud eksisterer og han skulle ha vist seg en gang for alle, så hadde jeg likevel ikke tilbedt han, fordi jeg liker han ikke. Jeg hadde heller ikke vært på Satan sin side, selv om han er kulere. Jeg hadde startet min egen retning eller religion om du vil, og hvis Gud og Satan ikke hadde likt dette så fikk de krangle om hvem som fikk drepe meg.
PS. Jeg skrev egentlig dette som en future me, og dette er noe mer personlig en det jeg føler meg komfortable med å poste, men det er lenge siden jeg har postet ut et blogginnlegg nå så jeg følte det var i god tid.
Det at jeg skrev det som future me, betyr også at jeg skrev det veldig raskt og jeg tenkte ikke så veldig mye på skriveteknikken. En dårlig men liten unnskyldning
Du har kvaldesign.
SvarSlettMvh. Cpt. Obvious.
(Det var kult!)